Mustafa Azizpour fra Iran med det norske flagget.
Da Mustafa Azizpour hadde sagt dette med stor beundring for tiende gang kunne jeg se overveldelsen ta over Munib. Han gikk tom for ord og ble rørt.
Azizpour hadde hentet vann for oss og vi ble invitert igjen og igjen i å ta del under deres måltid etter at timen var over. Elevene våre overveldet oss med sin generøsitet og vi ble tilbudt kaffe eller te, mens en annen hentet stoler for oss så vi kunne sette oss ned. Vi følte oss beæret.
Det var ingen annen følelse enn når elevene våre satte pris på norskopplæringen vi gav dem som fikk oss til å smile fra innsiden. Det var latter, smil og høy engasjement i klasserommet når Munib lærte dem norsk. Elevene elsket Munib. En ung, høy og kjekk lærer som tok seg selv svært lite høytidelig var også veldig populær blant kvinnene som hadde etterspurt navnet til «han med brillene», mens de formet hendene sine for å beskrive briller.
En ivrig Munib med flyktningslevene.
«Han er veldig glad i dag?» sa høygravide Alaa smilende og nikket mot Munib som sto midt blant elevene sine og var et eneste stort glis. Ja, noen ganger er han veldig glad sa jeg smilende tilbake og så bak meg der en munter Munib stod med latteren løst. Det var noe spesielt med det å lære bort til andre mennesker. Det var så utrolig givende. Man kunne hatt den verste dagen, men blant elevene våre glemte vi alt og tiden fløy som aldri før. Vi elsket å være med dem, å lære dem norsk, å høre på deres historier. Det var en helt egen følelse.
«Det var noe spesielt med det å lære bort til andre mennesker. Det var så utrolig givende»
Det var en glede å se barna der igjen. Jeg hadde ikke sett dem på en stund under juletiden. Det var noe med lille Azal fra Irak, hun var nydelig, satte seg på fanget mitt og hadde det søteste smilet. Jeg hadde tatt med tegningen som storesøstra ti år gamle Zaynab hadde laget av meg og ville at jeg skulle henge opp på veggen. Jeg må innrømme at jeg følte meg en smule spesiell og verdsatt når alle barna laget tegninger for meg.
Jeg hadde testet kvinnene i norskkunnskapene deres og ble veldig imponert over hva de kunne til tross for at de hadde mistet noen timer under juledagene. Jeg hørte på deres vanskeligheter, deres takknemlighet, det var noe rart over det hele at jeg kunne forstå dem og de kunne forstå meg. Google translate kom godt med når mine arabiske språkkunnskaper ble begrenset.
Jeg følte bare at jeg ville hjelpe, jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ville bare hjelpe. Det var noen som hadde lært meg at det å sette et smil på noens ansikt var en uvurderlig følelse.
Før vi avsluttet timen så jeg eleven min Shereen rekke mobilen sin mot meg. Der stod det oversatt fra arabisk «du er god og vakker». Det kom helt uforventet, jeg følte jeg rødmet litt og sa tusen takk.
«.. det å sette et smil på noens ansikt er en uvurderlig følelse»
Fullt oppmøte til norsktimene.
Mustafa Azizpour hadde sikret seg en selfie med Munib og holdt ingenting igjen når han skulle vise sin takknemlighet over å ha lærere som oss. Etter hver undervisningstime flokket det seg en gjeng med ivrige elever rundt Munib som ønsket å lære seg mer. Det å vite at elevene våre var fornøyde med oss var prisen vi trengte for å fortsette videre og glede oss til neste undervisningstime.