Flyktningene er allerede i gang med norskopplæringen. Abdul Aziz Bilal (35) viser smilende fredstegnet. FOTO: GiEnhånd
Vi vil at den norske befolkningen skal se den hvite tallerkenen og ikke bare fokusere på den sorte prikken. Vi er ikke her for å sitte hjemme og utnytte staten. Vi ønsker å jobbe og tjene egne penger. Får vi støtte, kan vi få til mye.
– Vi trenger det norske språket, sa Abdul Aziz Bilal.
Mens vi satt og pratet med avisen kunne jeg se hvordan engasjementet og nysgjerrigheten lyste ut fra ansiktet på enkelte flyktninger. En av dem var en av de få engelsktalende Abdul Aziz Bilal som satt ivrig og ventet med en notatbok og penn i hånden.
Den 35 år gamle mannen fra Syria hadde allerede klart å stjele oppmerksomheten fra oss på Åpen Dag dagen før. Han var engasjert, snakket godt engelsk og var mer enn villig til å stille opp og hjelpe med å forklare de andre.
Vi ble møtt med hyggelige smil når vi ankom mottakssenteret i Halden og ble tilbudt kaffe eller te. Jeg tar gjerne te sa jeg, og fikk servert en kopp med rykende varm te. Jeg ble ikke overrasket over at den allerede var søtet.
Abdul Aziz hadde klare meninger. Han var litt bestemt og det viste seg tydelig at han ville få til noe. Jeg kunne se hans akademiske bakgrunn skimte igjennom og det virket som han var lykkelig over å ha fått lov til å styre dette. Du er nå ansvarlig for norsklæringsgruppen her på mottaket sa vi. Vi kunne se at bakgrunnen som leder skulle nok komme godt med da han allerede hadde satt i gang med å gruppere flyktningene. En etter en skrev han ned navnene på de som ville lære seg norsk. Det var ingen tvil om at han ville gjøre en god jobb. Det er slike mennesker vi trenger tenkte vi. Mennesker som hjelper seg selv er de som også er lettere å gi hjelp til. Er det mennesker selv som ønsker å oppnå noe er halve jobben vår gjort.
Han var ivrig, ville ta ansvar og pratet i ett sett. Jeg tok muligheten til å stille ham et par private spørsmål. Jeg regnet med at det ville bli et tungt tema å snakke ut om, og at vonde følelser kunne komme frem, men det var viktig for meg å vite: var situasjonen virkelig så ille i Syria at de måtte flykte fra alle deres eiendeler?
Han gikk ikke inn i detaljer, sa det var lang historie, men fortalte i korte trekk. Jeg prøvde å notere ned febrilsk hva han hadde å si. Det var triste historier, dårlige minner, vonde følelser. Alle her har gått gjennom mye vondt sa han.
Han pratet. Om seg selv. Om familien. Han hadde bra stilling, jobbet som salgsleder i fast eiendom med markedsføring, regnskap og var knyttet til banker og bedrifter. Jeg hadde nettopp kjøpt meg hus sa han, men fikk ikke vært der i mer enn 6 mnd. Han hadde planer om å gifte seg, men skjebnen førte ham til noe helt annet. Han mistet jobben, bilen, huset og reiste til Tyrkia. Det er tre forskjellige kategorier av flyktninger i Tyrkia fortsatte han, de som har mye penger, de som har lite penger og den tredje gruppen som meg, som har ingenting. Det gjorde at han tok veien til Norge.
Er det ISIS som er den største trusselen i Syria spurte jeg med litt nysgjerrighet. Ikke bare ISIS svarte han, men også Assad Bashar. De er som to ansikter med samme mål. ISIS har støtte fra staten, og de vinner på å selge olje til Assad-regimet. Vi har penger, men det er ingen mat å kjøpe sa han. Han har to søstre og en bror værende igjen i hjembyen Damaskus. Den ene søsteren hans mistet mannen sin og ble alene med to barn. Da måtte han ta på seg forsørgeransvaret. Moren min døde av kreft i 2012 sa han trist. Jeg møtte blikket hans. Det ble helt stille for noen øyeblikk. Jeg kunne se smerten i øyene hans. Plutselig var den lattermilde mannen alvorlig i ansiktet. Disse menneskene hadde ikke med annen bagasje enn triste historier. Se på dette fra mitt ståsted sa han. Vi trenger støtte, da kan vi få til mye. Og det var ikke økonomisk støtte han snakket om, men en hånd som ville få dem opp og frem i samfunnet.
«De har ikke med annen
bagasje enn triste historier»
«Hvorfor gjør dere dette?» Abdul Aziz så opp mot oss med spørrende øyne. Vi ønsker å hjelpe dere sa jeg, noen må jo hjelpe. Så har vi jo foreldre med utenlandske bakgrunn og kan føle med dere. Han var ikke i tvil. Jeg vet svaret deres, men ville høre det komme fra deres munn. Han var veldig takknemlig. Så viste han til sine to avkuttede midtfingre på den venstre hånden som jeg hadde lagt merke til helt siden vi kom, men tillot meg ikke å stille spørsmål om, og sa at det ikke hadde noe med flukten å gjøre, men at det var et resultat av en bilulykke.
En av de andre flyktningene hadde flyttet seg lengre frem mot oss hvor han satt på stolen og prøvde å få med seg samtalen vår. Jeg så interessen og iveren hans og smilte bredt inni meg.
Vi snakket litt om situasjonen i Norge og hvordan flyktningstrømmen påvirket den norske befolkningen. De tror vi er ISIS, men han fikk også frem at ikke alle nordmenn var negative: de som tenker med hjertet ønsker å hjelpe. Så rettet han fokuset på de syriske videoene som florerer på sosiale medier, «mange legger ut video av syriske barn som har det vondt, men ofte er det ikke annet enn likes og noen delinger som er målet. Det er ingen som tar tiltak» forklarte han.
Abdul Aziz konstaterte at han absolutt ikke kom til Norge for å sitte hjemme og snylte penger fra staten. Han kom hit for å jobbe og ville tjene egne penger. Han hadde klare meninger om de som kom til dette landet for penger: Dra tilbake nå! Ikke kom hit for å bli rike, men for å jobbe.
Abdul Aziz ønsker at det norske samfunnet ikke bare skal se den lille sorte prikken på den hvite tallerken, men også fokusere på det positive. Han ønsker å lære seg språket, møte mennesker og prate med dem slik at de kan få et annet bilde av dem.
«Ønsker å lære seg språket og møte mennesker slik at de kan få et annet bilde av dem»
Vi glemte oss bort i pratingen. Vi hadde vært der i tre timer, men tiden strakk ikke til. De hadde mye på hjertet og ønsket forståelse. Praten gikk litt i berg-og-dalbane, noen ganger satt den fint, andre ganger ble den mer alvorlig og følelsesladd. Innimellom dro Abdul Aziz noen vitser som løsnet praten noe og fikk oss til å trekke på smilebåndene våre. Vi hadde enda ikke fått snakket med kvinnene før vi måtte forlate mottakssenteret. Vil dere ha noe å drikke sa Abdul Aziz, «kaffe eller te?» Nei da, det går fint sa vi litt ydmykt. Dere er våre gjester sa han. Jeg så litt overrasket på ham, hvordan denne mannen som selv var en gjest i dette landet og på mottakssenteret så på oss som sine gjester. Det varmet. Vi visste jo at arabere er kjent for sin gjestfrihet. Jeg tar en kopp kaffe uten sukker sa jeg. Uten sukker? sa han overraskende. Du røyker vel ikke? Nei sa jeg. Sikker på det tøyset han, kanskje du har prøvd å røyke når du var 15-16 år gammel. Jeg kunne ikke la være å le, nei, jeg har aldri prøvd røyk i mitt liv. Han gikk ned for å hente drikke. Kaffen var usedvanlig god, mild og ikke så bitter. Dette var noe helt annet enn kaffen vi kjøper i butikken tenkte jeg og holdt meg igjen fra å spørre hvilken kaffe det var som smakte så fantastisk.
Det samlet seg tre andre rundt bordet vårt med Abdul Aziz. Alle like ivrige etter å lære seg norsk. De er noe utålmodige. Det er nesten som om de vil lære seg språket på en dag. Alle med en notatbok og penn i hånden. De ser glade og takknemlige ut for å ha fått den muligheten gjennom oss, for dette er noe de har etterspurt. Abdul Aziz hadde lært seg tyrkisk mens hans bodde i Tyrkia. Den tyrkiske grammatikken var vanskelig sa han, men den norske grammatikken er vel mer som den engelske lurte han på litt spørrende. Disse hadde begynt å lære seg norsk ved hjelp av Youtube og var allerede i gang. De var flinke, lærte seg raskt setningen som Munib forklarte dem. Du må uttale litt langsommere sa Munib (lederen for GiEnHånd), for det norske språket er langsomt. Alt går sakte her kom det fra Abdul Aziz som var vant til en raskere hverdag og språk, «selv menneskene her er trege. Er det sovende mennesker, kanskje?» Vi var enige, vi var jo nordmenn selv. Jeg måtte holde igjen latteren. Tenk at det å lære andre språk kan være så morsomt og spennende tenkte jeg. Latteren satt løst over deres forsøk på uttalelser mens jeg tenkte at hvis de fleste flyktningene er like ivrige så burde ikke språkopplæringen være så vanskelig.
«Selv menneskene her er trege. Er det sovende mennesker, kanskje?»
«Shukran salaf» sa Abdul Aziz rett før vi ble ferdige og skulle til å ta farvel. Det betyr å si takk før man starter og refererte til norskopplæringen. Vi dro fra mottakssenteret med mange tanker og følelser. Hvorfor er det slik at vi ikke skal kunne klare å hjelpe disse menneskene? Den viktigste nøkkelen de trenger for tilgang til dette samfunnet, til arbeidslivet er jo nettopp språket. Så hvorfor kan vi ikke klare å gi en hjelpende hånd til noen når vi har den muligheten? Møtet med Abdul Aziz og de andre flyktningene viste oss at vi gjorde noe riktig. Det finnes nemlig ingen bedre følelse enn å sette et smil på noens ansikt.
«Shukran salaf betyr å
si takk før man starter!»